Gå til sidens hovedinnhold

Er Stavanger med oss på «bygdå»? Støtter de opp om lokale initiativ og innsats?

Artikkelen er over 1 år gammel

Bernt Arild Bertelsen i Vikevåg ytrer i dette leserbrevet sine frustrasjoner om det han oppfatter som et offentlig byråkrati som ikke spiller på lag med frivillige krefter for å få til noe for alle i nærmiljøet.

For abonnenter

Leserbrev

Jeg har i det siste stilt meg dette spørsmålet både en og flere ganger. Jeg har sittet i styret i Vikevåg Båtforening i snart tre perioder, og har i løpet av denne perioden hatt gleden med å være med på å bygge fram deler havnen slik den er nå.

Havnen blir brukt

Jeg har sett hvordan havnen og anlegget rundt denne blir brukt av allmennheten, og ikke bare medlemmer som har båtplass tilknyttet havnen. På fine sommerdager er det fullt med folk på bølgebryter som soler seg og bader, leker og har det gøy, spyler med vann og koser seg en masse. Barn og voksne er på bryggene for å fiske. Ungdom fra de søre øyene har en lun og god havn å fortøye jollene sine i sentrumshavnen ved besøk i Vikevåg.

Det ble sammen med utbyggingen av havnen også laget gjestehavn med strøm og vann, noe som ikke kunne tilbys i Vikevåg tidligere, for å få flere besøkende. Når året er på det mørkeste skal julelysene tennes, hvor kommunen hvert år bare har plugget seg til strøm tilknyttet gjestehavnen. Hele havnen og anlegget rundt er laget til ved hjelp av investeringer og utallige dugnadstimer utført av medlemmene i Vikevåg Båtforening, og dette kommer hele bygda og flere til gode. Dette trengs det penger til for å kunne lage og vedlikeholdes.


Møte med byråkratiet

Derfor var jeg raskt på og fremmet ideen om bobilparkering i Vikevåg da jeg leste at daværende ordfører nevnte dette i Bygdebladet. Dette mente jeg kunne bidra til på å skape mer liv i Vikevåg, i tillegg til å kunne gi en fin, fast inntekt til båtforeningen. Det første møtet med administrasjonen i Rennesøy kommune i februar 2019, var veldig positivt. Jeg ble oppfordret til å søke midlertidig dispensasjon for formålet, med henvisning til parkeringshuset på Jorenholmen i Stavanger, som hadde stått på midlertidig dispensasjon i cirka 40 år. Etter søknad ble sendt, stoppet dette opp fra kommunen sin side, ble purret på flere ganger, uten noe svar tilbake.

Etter at vi kom inn i Stavanger kommune klarte jeg med god hjelp fra noen politikere å få saken frem igjen. Men nå var det ikke så enkelt lengre, da det fra administrasjonens side ble vist til at det var kommunens sin eiendom, og at et tiltak som bobilparkering ville skape presedens.

Eiendommen er kommunen sin, ja, men moloen er kommet til av ivrige medlemmer etter enorm dugnadsinnsats gjennom flere år siden 1981, da båtforeningen ble stiftet.

Ikke helt sammen i dugnaden

Vi sendte da en klage og fikk bare et kaldt svar tilbake om at «Nå var det Stavanger sine regler som gjelder». Men heldigvis var det en i administrasjonen som etter en stund så en løsning og ga oss en midlertidig løsning for bobilparkering ut 2021. Tillatelsen kom og vi var allerede inne i fellesferien, men med hjelp av en frivillig innsats ble det laget til strøm, vann og oppmerking på rekordtid. Ryktet begynte smått å spre seg om plassen, og noen bobiler fant frem. Jeg har snakket med flere som syntes det var fint å besøke Vikevåg.

En dag fikk jeg også en tekstmelding fra et skjult nummer med teksten «Topp plass, Fornuftig pris, godt jobba». Slike tilbakemeldinger gjør det verdt å gjøre en frivillig innsats for lokalmiljøet. Dette må utvilsomt også komme butikkene i området til gode, for i søppeldunken er det med stort overtall poser fra Coop Extra. Etter å ha jobbet med dette og mange andre ting for å legge til rette for mer besøk til Vikevåg, blir skuffelsen stor når det kommer en faktura fra Stavanger kommune, Gebyr på 13.000 kroner for dispensasjonssøknad, og et brev på to sider. Vi brukte mindre, 12.000 kroner, for å lage til strøm, vann og skilting. Ingen dugnadsinnsats for fellesskapet fra kommunen nei. Dette, og et år hvor kommunen har stengt av halve gjestehavnen på sentrumssiden, og dermed begrenset vår mulighet til inntekt fra gjestende båter.

Det ble satt opp gjerde rundt MC-huset, og i april sendte jeg e-post til Stavanger kommune på vegne av Båtforeningen med spørsmål om hvor lenge dette skulle stå. Stavanger kommune tok seg aldri tid til å svare på denne.

Senere på våren kom det noen arbeidere og satte opp et stillas for å fikse taket på MC-bygget. Jeg spurte dem om det var mulig å gjøre det slik at vi kunne bruke hele gjestehavnen, eller i det minste ha tilkomst til strømkontaktene som er laget til for gjestende båter, men ønsket ble ikke etterkommet. Og så tok det så lang tid, lite ble gjort og sommeren gikk.

I august ble stillas tatt ned, men det er med stor undring jeg nå kan se at det er en masse gress, fullt av knust glass og søppel samt fullt av spiker liggende på kaien her i sentrum. Rydder ikke kommunen eller deres leverandører opp etter seg?

Når det gjelder dette gresset har jeg på privat initiativ gjort tiltak hvert år for å få det bort siden dette området er midt i sentrum, der folk som kommer med båt møter på. Dette grapset ligger der ennå over en måned etter de pakket sammen, men denne gang jobber jeg ikke dugnad for å rydde etter kommunen, det får de gjøre selv.

Hva ligger i begrepet «presedens»?

Når det gjelder bobilparkeringen må vi i båtforeningen søke omregulering for å få denne permanent. Jeg har sett på gebyrlisten til kommunen og ser at dette kan koste alt fra 6000 kroner til over 60 000 kroner i gebyr. Hvorfor må slike tiltak som er til felles gode være så vanskelig å få til? Disse gebyrene kunne vi benyttet til videre utvikling av området, til felles gode for alle, ikke til å fylle kommunekassen.

Men så har jeg også i det siste tenkt på det som ble skrevet fra administrasjonen, presedens. Lurer litt på hva de legger i det?

Som nevnt så ble jeg forklart at parkeringshuset i byen sto på midlertidig dispensasjon, er det presedens? Nå vil jeg ikke ødelegge for dem som parkerer gratis på rasteplassen på Nordbø, hvor det står bobiler med tilgang på toalett og søppeltømming, drevet av det offentlige, er det presedens? Hva sier regulering om camping på rasteplass?

Det som nå er resultatet, er at jeg må bruke en masse av min fritid for å presentere hva som kreves, og kostnader, til båtforeningens årsmøte i februar, om vi skal jobbe videre med bobilparkering i båthavnen i Vikevåg sentrum. Tid som jeg kunne brukt på andre ting.

Hvorfor kan vi ikke ha midlertidig dispensasjon? Om 10–15 år kan det være at vi vil bruke dette avsatte område til noe annet, må vi i så fall igjen søke, og så betale nye gebyrer?

Rogaland Brann og Redning fant også ut i år at havnen var bygget ut, og med det ønsket de inspeksjon. Det ble først et møte med dem og så inspeksjon. Resultat: En ryddig og bra drevet havn. Dette kommer av frivillig innsats fra medlemmene som er med å planlegge, drifte og rydde i havnen.

Føler liten tilhørighet til byen

Jeg har også hatt samtaler med lokalpolitikere som nå sitter i byen, hvor jeg gang på gang får høre at «jeg heier på tiltaket», også på dem som prøver å få til kystkulturbrygge for skøytene MS Hulda og MS Peder W, blir det sagt «det er så kjekt med de skøytene i Vikevåg». Vi trenger ikke ord, vi trenger støtte og handling for å få noe til her på øyene.

Fyrverkeri, ja jeg skal klare meg uten felles fyrverkeri, men det var noe spesielt å stå samlet sammen med flere i bygda på kaien å se på dette nyttårsaften, å feire nyttår sammen. Hvorfor vil ikke de i byen gi oss dette i år også? I stedet for å fjerne felles fyrverkeri i Vikevåg og Judaberg kunne de tatt bort to slike i byen.

Benk skulle vi vist heller ikke få fra kommunen til Rennesøy/Vikevåg, for vi hadde det. Kunne de ikke bare satt den opp, eventuelt byttet den med en av de gamle som har stått her i årevis.

Jeg får i iallfall ikke noe følelse av tilhørighet til byen når det er slik. Nå får vi bare håpe de finner noen kroner til juletre i Vikevåg og andre bygder dette året. Men det kan jo være at jeg gjør som flere andre gjestehavner rundt forbi, stenger av strømmen om vinteren. Da blir det ikke lys på treet til jul dette året. Nei, jeg skal ikke stenge strømmen, den dugnaden skal jeg stå i for gleden av å se små og store gå rundt treet å vente på jul. Å høre musikkorpset spille, er større en irritasjonen på liten støtte og velvilje fra det offentlige.

Teller på knappene

Jeg lurer noen ganger på om de inne i byen vet hvor disse nye stedene til kommunen er? Kjenner de historien vår? Får bare håpe at vi kan føle oss litt mere inkludert i fremtiden av den nye storkommunen, selv om vi må gjennom flere tunneler og en annen kommune for å komme til kommunesenteret vårt.

Dette er mine egne meninger og påstander som jeg har opplevd gjennom flere år som styremedlem i Vikevåg Båtforening. Min tredje periode er over ved årsmøtet i februar. Om jeg tar gjenvalg, er høyst usikkert. Det at havnen er blitt et slik samlingspunkt for flere og brukes av hele bygda og flere gir glede og lønn for det frivillige arbeidet som gjøres, og jeg har egentlig lyst til å gå løs på en ny periode.

De siste måneders opplevelser har det å jobbe uten noen form for egen gevinst mot et tungrodd byråkratisk system, satt meg veldig i tenkeboksen om jeg virkelig vil dette mer.