Gå til sidens hovedinnhold

HVPU reformen: Skulle tro det var en selvfølge at man ikke diskriminerer

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

"I vanlig bolig, I vanlig bomiljø", dette er en av de klareste beskrivelsene av hva HVPU reformen skulle innebære. Det kan muligens virke som at dette er noe det politiske flertallet har gått glipp av, men så er det vanskelig å skulle skylde på uvitenhet, når fakta har blitt presentert så mange ganger.

Vistestølen vil ikke være en institusjon sies det, dette er nemlig ikke en avdeling på 21 plasser, men tre separate avdelinger på syv. Jeg tenker at man må bedrive en god del mental gymnastikk for å konkludere slik. Det kan jo også nevnes at bygget er bygget som institusjon, for eldre.

På torsdagens kommunestyremøte ble det fremmet en rekke forslag som skulle sikre livskvaliteten for de som har behov for en alternativ boform, jeg ønsker å kommentere på enkelte forslag som ikke ble vedtatt.

SV fremmet et forslag som lød "Planer for fremtidige bofelleskap skal være ikke-diskriminerende, og følge husbankens veileder, med spesielt fokus på størrelse og beliggenhet".

Man skulle muligens trodd at dette var et lite kontroversielt forslag, kanskje man kunne tenkt seg at det var en selvfølge at man ikke diskriminerer, og at man skal følge gode veiledere når prosjekter som påvirker folk sine liv i så stor grad skal realiseres. Det mener i hvertfall ikke flertallet, for bare SV, Venstre, MDG, og AP stemte for dette forslaget. Jeg undres.

SV fremmet i samme slengen et forslag som lød "Folkevalgte skal minst to ganger pr. kommunestyreperiode få tilbakemelding om kvaliteten i tjenestene kommunen har til mennesker med kognitiv funksjonsnedsettelse, spesielt vurdert opp mot kommende Nasjonal veileder for gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming, og CRPD." Dette støttet SV, MDG, og AP, flertallet var uenig. Siden jeg ikke kan lese tankene til andre, så lurer jeg voldsomt på hvorfor man ønsker å stikke hodet i sanden, heller enn å bygge kunnskap rundt kvaliteten på tjenestene våre.

Jeg ønsker å kommentere et forslag til, dette fremmet av AP. Forslaget lyder "Randaberg kommune vil ikke være med på en institusjonalisering av mennesker med utviklingshemning. Vi vil oppfylle våre menneskerettslige forpliktelser (FNs funksjonshemmede konvensjon (CRPD), artikkel 19, pkt.a "Mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform")

Et noe lengre forslag, men intensjonen er veldig tydelig: Randaberg kommune skal følge menneskerettighetene. Da kommer det kanskje som en overraskelse at bare SV, AP, og MDG stemte for dette, og flertallet var uenige.

Andre argumenterte med at dette skulle være et helt unødvendig vedtak, og at det var en selvfølge å følge menneskerettighetene. Politikerne i Risør har stuet sammen 20 mennesker med psykisk utviklingshemning på Sandnes Ressurssenter, det samme bygget nå som for 30 år siden, før HVPU reformen. Institusjon. Man kan ikke ta menneskerettigheter som en selvfølge i Norge heller. Åpenbart ikke selvfølgelig nok i Randaberg til at man valgte å stemme for forslaget. Igjen, så skulle jeg ønske jeg kunne lese andres tanker.

Nå blir altså Vistestølen en institusjon for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Randaberg kommune skal velge å ignorere HVPU reformen; en reform fra 1991, og samle et stort antall personer på ett sted. Eller skal man si brukere? Personen bak har nemlig lett for å forsvinne på en institusjon med veldig mange andre.

Vi kan jo selvfølgelig bare dele antall plasser på tre, og komme fram til at dette ikke er en institusjon. Jeg lurer på om litt matte endrer hvordan det føles å skulle bo på institusjon .