Øverst på Viking-listen over lokale fotballegender troner Svein Kvia med 551 A-kamper, 38 A-landskamper, han var spiller, trener og direktør i Viking. Omgjengelig og populær, enorm omgangskrets og vennekrets.

Like bak kommer nå Andre Danielsen, mangler bare noen få kamper på å gå forbi «Kvien» som han kaltes. Men Andre er ikke lenger blant de mest aktuelle på Vikings førstelag. Enkelte mener at han skal få de manglende kampene slik at han passerer Svein Kvia – på ren veldedighet, forstår jeg.

Fra min plass – som ikke er i Viking-miljøet – synes denne tanke absurd. Andre Danielsen har vært en solid klubbspiller for Viking siden han kom fra SIF i 2003, en trofast klubbspiller som det sannelig ikke er for mange av i dagens fotball. Likevel – topplasseringer deles ikke ut som veldedighet, Andre Danielsen får beholde 2. plassen på listen. Det er en stor prestasjon, bare det. Å være toer bak Svein Kvia er ikke noe nederlag!

Ordet «legende» har også vært brukt – og misbrukt – i slike sammenhenger. Når jeg går inn «på nettet» leser jeg at «Legende betegner opprinnelig en fortelling om hellige menn og kvinner. Disse legendene er opprinnelig historier om religiøse hendelser, mirakler og martyrier. Berømte personer kan i blant bli omtalt som «levende legender.»

Kanskje kan vi i dagens språkbruk si om en legende at han – eller hun – er størst blant de store? Det er vel også slik at en legende må ha en positiv posisjon hos folk flest. Apropos legender – om vi i det minste i starten holder oss til Viking, så fremholder jeg i etterkrigstidens Viking, tre keeperlegender: Torgeir Torgersen, Sverre Andersen og Erik Thorstvedt. Vikings styrke var utvilsomt at de alltid hadde store navn mellom stengene!

Ute på banen finner jeg disse – Reidar Kvammen, Svein Kvia og Olav Nilsen. Jeg vet at Kvammen – selv om han spilte sin siste landskamp i 1951 – tross alt hadde sin storhetstid før krigen med OL-bronse i 1936-OL i Berlin og VM-laget i 1938 som ifølge Kvammen selv, var det beste laget han noen gang spilte på.

Sven Kvia var stor – blant mange store på Vikings store lag på 70-tallet. Bare overgått av en spiller, Olav Nilsen. En glitrende spiller på midtbanen, 62 A-landskamper, spilte på Nordens lag mot Sovjet i 1967, cupmester i 1959 i sin første sesong på A-laget, seriemester tre ganger på 70-tallet og trener for laget året etter da det ble nytt seriegull. Olav «Viking» er den største Rogalands-fotballen har hatt etter krigen!

Jeg tar med glede turen til Jæren, og fra Bryne er det verd å trekke fram to spillere: Gabriel Høyland og Arne Larsen Økland. Gabriel var «Mr. Bryne» - en klubbspiller med 596 A-kamper og 23 A-landskamper. Forlot aldri klubben sin, selv om det nok var tilbud fra andre og større klubber.

Arne Larsen Økland, 54 A-landskamper, cupmester for Bryne, er også en legende med sine proffår i tyske Bayer Leverkusen, og i fransk fotball – og vi husker ham også med sitt hat-trick mot Bayern Munchen. Ikke bare det – han fikk også godkjent et fjerde mål, men han ba dommeren om å annullere det målet. Ballen hadde «gått feil vei» inn i nettet. Arne kom fra Vard til Jæren, og i dag er han visepresident i Norges Fotballforbund.

Hva har vi i Randaberg? Slik jeg ser det: To personer – bautaen Reidar Goa og dommeren Svein-Inge Thime. Reidar en solid gutt som jeg aldri har hørt et vondt ord om, og Svein-Inge som etter min mening var norsk fotballs beste dommer gjennom tidene!

Jeg avslutter med fargeklatten Aslak Gjesdal. Spilte for Ålgård i Hovedserien i 48-49, hadde en glimrende skuddfot, og fra tribunen kom uttrykket som vi husker fortsatt: «Skjod Aslak, skjod mens du he'an.»