– Det var et brak uten like. Det var ikke bare lyden av torden, men også en intens, elektrisk lyd idet det smalt, forteller Kjetil Husebø, som jobber på klosteret.

Mens regnet pøste ned sprang Husebø og kollega Trond Bø ut for å se om tårnet brant.

– På grunn av regnet var det vanskelig å si om det var de enorme mengdene med nedbør som gjorde at det dampet fra taket, eller om det faktisk var røykutvikling, forteller Bø.

Brannvarslerne slo ut da det smalt som verst, og da det lokale brannvesenet ringte, vågde de ikke å konkludere med annet enn at det brant.

– Å skulle avkrefte brann eller røykutvikling var ikke en sjanse vi våget å ta, ikke når det er snakk om et bygg som dette. Sist gang det brant her var i 1539. Da forsvant hele taket, og det ble stående uten tak de neste 428 årene. Det kunne vi jo ikke risikere igjen, sier Bø med et tappert smil.

To utrykningskjøretøy var dermed på vei, mens Bø sprang opp i tårnet for å sjekke status. I all hast klatret han opp den noe klaustrofobiske, mørklagte og bratte spiraltrappen.

Samtidig forsøkte Husebø å lose ut de verken engelsk- eller norsktalende spanjolene ut fra klosteret.

– Det smalt jo noe så voldsomt, så det ble ganske dramatisk. Det var ikke lett å få en gjeng halvredde spanjoler ut av bygget. Faktisk var det seks fulle turistbusser av dem. De ville jo ikke ut i det fæle tordenværet og pøsregnet, men de kunne jo ikke risikere å stå inne i et brennende kloster heller. De fikk beskjed om at det var enten eller, så de kom seg ut til slutt, sier en noe lettet og lattermild Husebø.

For heldigvis var det ikke snakk om verken brann, skader eller røykutvikling etter lynnedslaget. Det kunne også brannvesenet bekrefte. I fullt røykdykkerutstyr tok brannpersonell seg opp den smale spiraltrappen, kort tid etter Bø, bare for å se at alt var i skjønneste orden.

– Bedre føre vár en etter snar, konkluderer Bø og Husebø, som puster letter ut etter hendelsen.